EN/ 

Excerpt from Resentment
(Forlaget October, 2019)

After three days in waders, mud water up to my waist, to retrieve the last two, out of five, paintings I had dumped in Sauekilen a year ago, with an idea that mud, water, and time would make them more interesting, I realised I’d made a mistake. I saw myself through the eyes of the journalist from Setesdølen as he took his notes. Gone? Yes. You left them in the water on purpose? Yes. I thought you might put out a notice about them. The two missing ones must have been taken by the current, maybe someone’s found them. Right, so they were floating? They were painted on veneer. Veneer? Yes, veneer absorbs water, maybe they floated for a few days before they sank to the bottom. What was the motive? Letters. Oh, so words? No, not words, the letters were painted on top of each other, and they made pictures, one of the missing ones looked like a scull, it was painted with the letters O, B, L, I, V, I, O, N. Absence is also gone. Absence looks like a blob. Blob? Yes. Completely gone. The journalist looked at me, made some notes, and published it a few days later with a photograph and the headline “Has anyone seen these in the river?”.

I splashed aimlessly around in the mud and wondered if there was any purpose in continuing. I waded around the whole day without result, and when I finally gave up, I spent the rest of the evening trying to find out if I could save the project somehow. Perhaps I could turn it from a failure to a constructive mistake. If I’d been a conceptual artist wholeheartedly, I’d have cut out the article from Setesdølen and framed it, secured the project theoretically and saved the paintings out of the mud with words, but I’m too much of a romantic. Or too indecisive. But on the other hand, if I had stood by this disappearance, pretended it was a part of the project, as if I would risk this on purpose, I can hardly imagine a sillier artwork.  To dump five paintings in a river and make a point out of two of them going missing. Just as stupid as the fact I initially tried to make art by ruining them with mud and water. This is a failure on all levels. 

NO/

Utdrag fra Uvilje
(Forlaget Oktober, 2019)

Etter tre dager i vadebukse med gjørmevann til livet, i et forsøk på å finne igjen de to siste av fem malerier jeg hadde dumpet i Sauekilen for et år siden, med en idé om at gjørme, vann og tid ville gjøre dem interessante, angret jeg. Jeg så meg selv med det samme blikket som journalisten fra Setesdølen hadde da han tok notater. Borte? Ja. Du la dem i vannet med vilje? Ja. Jeg tenkte du kanskje kunne ha etterlyst dem. De to som mangler må ha drevet med strømmen, kanskje noen har funnet dem. Ja vel, så de fløt? De var malt på finer. Finer? Ja, finer trekker til seg vann, de fløt kanskje noen dager før de sank ned til bunnen. Hva var motivet? Bokstaver. Ord, altså? Nei, ikke ord, bokstavene var malt over hverandre, og de dannet bilder, et av dem som mangler lignet en hodeskalle, den var malt av bokstavene O, B, L, I, V, I, O, N. Absence er også borte. Absence lignet mer på en blob. Blob? Ja. Søkk borte. Journalisten så på meg, noterte, og slo det opp noen dager etter med bilde og overskriften «Har nokon sett desse i elva?». 

Jeg basket rundt på måfå i mudderet og lurte på om det ville være meningsfullt å fortsette. Jeg vadet hele dagen uten hell, og da jeg til slutt ga opp, brukte jeg resten av kvelden på å finne ut om jeg kunne redde prosjektet på en annen måte. Kanskje jeg kunne snu dette fra å være en tabbe til å bli konstruktiv feiling. Hadde jeg vært en helhjertet konseptkunstner, ville jeg ha klippet ut artikkelen fra Setesdølen og rammet den inn, hanket inn prosjektet teoretisk og reddet maleriene fra mudderet med ord, men jeg er for romantisk. Eller for vinglete. Men sett fra motsatt side, hvis jeg hadde stått for denne forsvinningen, latt som om den var en del av prosjektet, som om jeg risikerte dette med vilje, så kan jeg ikke tenke meg et teitere kunstverk. Dumpe fem malerier i en elv og lage et poeng ut av at to av dem er borte. Like dumt som at jeg innledningsvis forsøkte å lage kunst ved å ødelegge dem med gjørme og vann. Dette er mislykket på alle måter. 

 Beckett would have laughed at me. Not even the mantra from Worstward Ho (1983), “Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better”, which has been interpreted and used and abused so much it’s finally become a cliché, could have saved me. As artists we love this quote because it relieves us of having to be good. We can, with Beckett having our backs, give the audience, proper craftmanship, communicative goodwill, conventions, and accessibility the finger; if we do our best to challenge the established, we have ourselves covered, and it matters less how the work looks or who pays it attention. “Fail better” is quoted everywhere and is regularly the headline of exhibitions aiming to give the art a gleam of authenticity and cover up dull exhibits with something reminiscent of radicalness. 

Beckett's goal may have been to challenge his own artistic intentions, but I have not just challenged my intentions, I have destroyed them, the work is gone. I have not been brave or radical, I have been sloppy. I have also never been attracted to this idea of ​​failure as a strategy, and I want to find the paintings. There is probably no one who really wants to fail, you would rather succeed with what you set out to do. Nobody wants to commit suicide.

Beckett ville ha ledd av meg. Ikke engang «Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better», mantraet fra Worstward Ho (1983), som har blitt tolket og brukt og misbrukt så mye at det til slutt har blitt en klisjé, hadde reddet meg. Vi kunstnere elsker dette sitatet fordi det liksom fritar oss fra å være flinke. Vi kan med Beckett i ryggen vise fingeren til publikum, godt håndverk, kommunikativ velvilje, konvensjoner og tilgjengelighet; hvis vi gjør vårt ytterste for å utfordre det bestående, har vi vårt på det tørre, og da er det mindre viktig hvordan verket ser ut, eller hvem som gir det oppmerksomhet. «Fail better» siteres overalt og er regelmessig tittelen på utstillinger for å gi kunsten et skinn av autentisitet og dekke over platte utstillinger med noe som kan ligne radikalitet. 

Målet til Beckett var kanskje å utfordre egne kunstneriske intensjoner, men jeg har ikke bare utfordret mine intensjoner, jeg har tilintetgjort dem, verket er jo borte. Jeg har ikke vært verken modig eller radikal, jeg har vært slurvete. Jeg har heller aldri vært tiltrukket av denne ideen om å mislykkes som strategi, og jeg har lyst til å fin- ne maleriene. Det er vel ingen som egentlig vil mislykkes, man vil jo helst lykkes med det man forsøker på. Ingen har jo lyst til å begå selvmord. 

Stan Wawrinka, a professional player at Grand Slam level, has tattooed Beckett's quote on his left forearm in what looks like a self-therapeutic attempt to embrace the fear of failure. Even Beckett would not have recognized the quote in this context. At Stan's level, it just does not make sense to take Beckett literally, not even when using it as a consolation, in his profession it simply does not work to think that way. You're an athlete, Stan, you must do your best, not your worst! But maybe it works on the intended therapeutic level.

According to The Times, Stan the Man won no less than two Grand Slams after getting that tattoo, and in his naive misinterpretation of Beckett, he at least reveals the paradox that haunted Beckett himself: It is neither appropriate nor logical to fail on purpose, to fail intentionally is to succeed in what one set out to do. Stan may not have thought through his Beckett analysis before he threw himself into the tattoo parlour, but even Beckett didn’t manage to live up to his own motto, seeing as he was canonized in his lifetime. Maybe he just meant to say that one should not make art for the sake of the audience, which to be fair is more than enough to live up to, but then he spruced up the wording in a fit of linguistic garnishing.

Both he and Stan are in any case surpassed by the unrivalled Mrs. Beckett. She’s the one who carries the meaning of the quote in its full weight. When she learned that her husband had been awarded the Nobel Prize in Literature, she is said to have expressed her dissatisfaction through her much-quoted quelle catastrophe! The husband had been accepted by the establishment, he had been recognized and become popular, he had failed to fail. Sam certainly tried to live up to her standard, judging by his withdrawn nature and rejection of attention, but he received the award, albeit without appearing in person, but nevertheless unlike the far more principled Jean- Paul Sartre, who not only refused to show up, but refused to accept the award at all.

Stan Wawrinka, proffspiller på Grand Slam-nivå, har tatovert Becketts sitat på venstre underarm i noe som ligner et selvterapeutisk forsøk på å omfavne frykten for å mislykkes. Selv ikke Beckett ville ha gjenkjent sitatet i denne konteksten. På Stans nivå gir det bare ikke mening å ta Beckett bokstavelig, ikke engang å bruke det som trøst, i hans yrke fungerer det rett og slett ikke å tenke på den måten. Du er en idrettsmann, Stan, du skal gjøre ditt beste, ikke ditt verste! Men kan hende det fungerer på det terapeutiske nivået det er ment.

Ifølge The Times vant Stan the Man hele to Grand Slams etter at han fikk den tatoveringen, og i sin naive feiltolkning av Beckett åpenbarer han i hvert fall paradokset som forfulgte Beckett selv: Det er verken hensiktsmessig eller logisk mulig å mislykkes med vilje, å mislykkes med vilje er å lykkes med det man satte seg fore. Stans Beckett-analyse var kanskje ikke gjennomtenkt før han kastet seg ned i tatoveringsstolen, men ikke engang Beckett klarte å leve opp til sitt eget motto, han ble jo kanonisert i sin levetid. Kanskje han egentlig bare mente å si at man ikke skulle lage kunst for publikums skyld, noe som for så vidt er mer enn nok å forsøke å leve opp til i seg selv, men så piffet han opp formuleringen i et anfall av språkjåleri. 

Både han og Stan blir dessuten overgått av selveste fru Beckett. Det er hun som målbærer betydningen av sitatet i sin fulle tyngde. Da hun fikk vite at ektemannen hadde blitt tildelt Nobelprisen i litteratur, skal hun ha uttrykt sin misnøye gjennom sitt mye siterte quelle catastrophe! Ektemannen hadde blitt akseptert av etablissementet, han hadde blitt anerkjent og populær, han hadde mislyktes i å mislykkes. Sam forsøkte sikkert å leve opp til hennes standard, etter hans til- baketrukne natur og avvisning av oppmerksomhet å dømme, men han mottok prisen, riktignok uten å møte opp personlig, men likevel til forskjell fra den langt mer prinsippfaste Jean-Paul Sartre, som ikke bare nektet å møte opp, men nektet å ta imot prisen overhodet. 

The Beckettian integrity originates from Mrs. Suzanne, it is her I have subconsciously been looking up to, long before I knew who she was. She is the one who sets the course; she's sitting on the artistic compass I'm looking for. Stan will never risk anything on the court, he just wants to be the best, one day he will have cosmetic laser surgery done after realizing that Beckett was just being coquettish. If Sam really wanted to fail, he would have done it. Suzanne’s the one, she saw everything as it was: a disaster.

Veneer gets heavy, you see. It’s made up of layers upon layers of finely ground wood pulp glued together, and the thicker the boards, the more water the boards absorb. The three I found, Assumption, Delirium and Disaster, have quadrupled their weight. They have been destroyed in other ways as well, the wood has turned grey, the oil paint has become dull. I regret it. These were my first paintings, and I liked the smell of the bluish-black, semi-glossy paint in a thick layer on the inside of the sketchy pencil lines, mixed with the smell of fresh wood. I was proud of the near-perfect connection between intention and concept, which I thought I had mastered.

Den beckettske integriteten stammer fra fru Suzanne, det har vært henne jeg ubevisst har sett opp til, lenge før jeg visste hvem hun var. Det er hun som staker ut kursen; det er hun som sitter på det kunstneriske kompasset jeg leter etter. Stan kommer aldri til å risikere noe som helst ute på banen, han vil bare være best, en dag går han til kosmetisk laserkirurgi etter å ha innsett at Beckett bare koketterte. Hvis Sam virkelig hadde villet mislykkes, så hadde han klart det. Det er Suzanne som gjelder, hun så alt sammen som det det var, en katastrofe. 

Finer blir tungt, skjønner du. Det består av lag på lag med finmalt tremasse som er limt sammen, og jo tykkere plater, jo mer vann trek- ker platene til seg. De tre jeg fant, Assumption, Delirium og Disaster, har firedoblet vekten sin. De er ødelagt på andre måter også, de har blitt grå i treverket, oljemalingen har blitt matt. Jeg angrer. Det var mine første malerier, og jeg likte lukten av den blåsvarte, halvblanke malingen i et tykt lag innenfor de skisseaktige blyantstrekene, blandet med lukten av friskt treverk. Jeg var stolt av den nær perfekte overensstemmelsen mellom intensjon og konsept, som jeg synes jeg hadde mestret.

The letters formed the image of a skull, if that’s what one wanted to see in Oblivion, or the lumpy blob, if that’s what one saw in Absence. And because Oblivion and Absence are gone, Assumption, Delirium and Disaster are also gone in a way. They have been discoloured by mud and algae, the surfaces have been scratched; they are no longer what they used to be. They may as well have stayed at the bottom of the river as far as I’m concerned. I'm not uncommitted and conceptual, you see, I'm emotionally engaged, art is not made from an idea I execute mechanically. I used to think of art as a means of living the life I wanted to live, now it's a way of living. I am my art, you know? I do not regret what I make, even though I throw it in the river. Work and process go in a circle, I do everything over and over again anyway, destroy and repair, or vice versa, depending on how you look at it, and even though I have doubts about this project, my artistic integrity has never been more unshakable, despite everything, as such, because everything is changing all the time, do you understand?

The journalist gave me that look again. You can try Evje diving team, they take on assignments, big and small. OK, maybe I should do that, but what is this mission for them, big or small? Well, it's not a corpse we're talking about. But it is, in a way. But it’s paintings you call them, right? Small. Small? Ok.

I didn’t call Evje diving team. If I had any faith in this, I would have called them. Or I would still be out there, in the river, with waders. I have some perspective on all of us, both Sam, Stan and myself. Stan left his wife. He apparently failed to combine family life with career pressure, quelle catastrophe, sort of, and Sam did not cope with monogamy any better than Stan, if we’re to believe the biographers, he just didn’t divorce, and why should he, with a wife like Suzanne? The disappearance is not a result of creative error, it is a pure mistake, I should have moored the plates to land before I put them in the water.

Bokstavene utgjorde bildet av en hodeskalle, hvis det var det man ville se i Oblivion, eller den klumpete blobben, hvis det var det man så i Absence. Og fordi Oblivion og Absence er borte, er Assumption, Delirium og Disaster også borte på en måte. De har blitt mis- farget av gjørme og algeavsetninger, overflatene har blitt ripete; de er ikke lenger det de var. De kunne like godt ha ligget på bunnen fremdeles for min del. Jeg er ikke uengasjert og konseptuell, skjønner du, jeg er emosjonelt engasjert, kunst blir ikke laget ut fra en idé jeg utfører mekanisk. Før tenkte jeg på kunsten som et middel til å leve det livet jeg ville leve, nå er det en måte å leve på. Jeg er kunsten min, skjønner du? Jeg angrer ikke på det jeg lager, selv om jeg kaster det i elven. Verk og prosess går i sirkel, jeg gjør alt om igjen likevel, ødelegger og reparerer, eller omvendt, alt etter hvordan man ser på det, og selv om jeg tviler på dette prosjektet, så har min kunstneriske integritet aldri vært mer urokkelig enn nå, til tross, altså, for at alt er i forandring hele tiden, skjønner du? 

 Journalisten så på meg med det blikket igjen. Du kan jo forsøke Evje dykkerlag, de tar på seg oppdrag, store og små. OK, kanskje jeg skal gjøre det, men hva er dette oppdraget for dem, stort eller smått? Tja, det er jo ikke et lik det er snakk om. Jo, det er jo det på en måte. Men det er malerier du kaller dem, ikke sant? Smått. Smått? Ja vel. 

Jeg ringte ikke Evje dykkerlag. Hadde jeg hatt tro på dette, så ville jeg ringt dem. Eller jeg ville fremdeles vært der ute i elven med vadestøvler. Jeg ser oss alle i perspektiv, både Sam, Stan og meg selv. Stan gikk fra kona. Han klar- te visstnok ikke å kombinere familielivet med karrierepresset, quelle catastrophe, liksom, og Sam taklet ikke monogamiet noe bedre enn Stan, skal man tro biografene, han slo bare ikke opp, og hvorfor skulle han det, med en kone som Suzanne? Forsvinningen er ikke et resultat av kreativ feiling, det er en ren tabbe, jeg skulle ha tjoret fast platene på land før jeg la dem i vannet.